Karin sto foran sitt andre ekteskapsbrudd. Hun var full av mindreverdighetsfølelse, og hadde begynt å tenke: «Er det overhodet et formål med mitt liv?». Så kom hun tilfeldigvis over en tv-reportasje fra et helbredelsesmøte.

Karin Kühl, 63 år. Bor i Hammel, en liten by utenfor Aarhus i Danmark

Tekst: Heidi Gellein

Foto: Christoffer Fryd

Dette er nå 16 år siden. Målet med programmet var å avsløre at helbredelse er juks, så en testperson skulle delta.
– Jeg satt veldig skeptisk og kikket på. Jeg tenkte at de som kom, ikke egentlig var syke, men at de sikkert var betalt for å bli kjørt inn i rullestol eller humpe inn på krykker. Men det gikk ikke som planlagt, for det endte med at testpersonen ble helbredet for dobbeltsyn, han som skulle avsløre at dette var tull.
Karin ble målløs og satte seg på kanten av sofaen. Hva skjedde egentlig her?

Liv til troen
Karin hadde, ifølge henne selv, ukritisk ført videre sine foreldres måte å være kristne på.
– Jeg er døpt og konfirmert, medlem av Folkekirken og kjente mitt Fadervår. Vi gikk bare i kirken på julaften. Ellers ble det ikke jul, sa mamma.
Slik levde også Karin, hennes mann og deres to barn. Inntil den kvelden for 16 år siden. Da ble nysgjerrigheten hennes vakt. Hun begynte på en reise for å finne ut hva dette egentlig var. Reisen tok henne til flere møter med den samme predikanten. Hun tok blant annet med seg datteren sin, som da var 15. Hun hadde problemer med knærne, og måtte bruke krykker. Legen hadde fortalt at problemene hennes ikke ville forsvinne før i 20-års alderen. Men kneet ble bra samme kveld. Datteren ble helbredet og løp rundt i lokalet uten smerter. Hun har ikke brukt krykker siden. På det neste møtet var Karin klar til å invitere Jesus inn i hjertet sitt.
– Med det fulgte en vidunderlig fred. En fred som ikke kunne forklares med ord. Det var som å komme hjem. Å være betingelsesløst elsket, som den jeg var. Det var balsam for min sjel, forteller Karin, og beskriver det som at det kom liv til troen.
Tre uker senere ble Karin med på Alfa-kurs, hun satt åpen og tok imot det hun lengtet etter. De neste årene skulle hun få være med på mye spennende. Damen som hadde lurt på om det var en mening med hennes liv, skulle få oppleve å få stor betydning i andres liv. Hvis Gud kan bruke meg, så kan han bruke alle, er ett av hennes vitnesbyrd. Og nettopp dette, å gjøre en forskjell i andres liv, å være Jesu hender og føtter her på jorden, og å spre hans kjærlighet, er blitt så viktig for Karin.
– Jeg tror det er så viktig at vi sørger for å bli kontinuerlig fylt opp av Guds kjærlighet. Ellers kan vi ikke elske andre mennesker. Han er den kilden vi må drikke av hver eneste dag. Hvis vi gjør det, er det lett å sende et smil, si noe positivt eller gi en klem.

Ut på gaten med Guds kjærlighet
For fem år siden satt Karin sammen med to andre fra menigheten. De ba en helt konkret bønn: «Vis oss hva du vil bruke oss til på fredagskvelder».
– Gud var veldig konkret tilbake, og skrev «Nygade, Silkeborg» for min venninnes åndelige øyne, sier Karin.
Det var begynnelsen på Gadekirke i Danmark. Nygade er nemlig den gaten hvor byens diskoteker og utesteder ligger. Det ga mening, men de var forundret over at de skulle til en annen by. Det de ikke visste, var at dette bare var begynnelsen. Ett år etter oppstarten i Silkeborg, startet Gadekirke i Aarhus. I dag er det Gadekirke i 15 danske byer. Karin er hver fredag kveld på plass blant alle dem som er ute på byen i Danmarks nest største by, Aarhus.
– Vi møter dem med Guds kjærlighet og ingen fordømmelse, serverer gratis kaffe og kakao og forteller de gode nyhetene om at Jesus elsker dem og har gitt sitt liv for dem, forteller Karin.
– Jeg kan ikke overbevise dem med diskusjoner, jeg er faktisk ikke god til å diskutere, men jeg spør gjerne om jeg kan be en bønn om at Gud må velsigne dem. Det er det ikke mange som sier nei til.
Karin har vært helt sentral i spredningen av Gadekirke i Danmark. Hun reiser rundt og holder foredrag i hele landet.

Et hjerte for de syke
På en konferanse i 2012 hadde Karin en sterk opplevelse.
– Jeg ble så ulykkelig at jeg bare gråt. Det var som om jeg kjente en bit av Guds farshjerte for dem som ikke har Jesus som sin personlige herre og frelser, og for dem som kjemper med sykdommer.
Etter dette kom en ung kvinne bort til henne med et budskap fra Gud: «Gud synes at du er helt unik. Han vil bruke deg til noe stort».
– Jeg begynte å gråte igjen, men denne gangen var det gledestårer. Jeg fikk ikke vite konkret hva Gud ville bruke meg til, men jeg hadde en klar fornemmelse av at det hadde noe med å be for syke å gjøre.
På konferansen ble de oppmuntret til å dra hjem og begynne å be for syke.
– De utfordret oss til å ikke bare be for to–tre personer for så å si at det ikke virker, men å be for 200, da ville vi i det minste se at noen ble helbredet. Jeg tenkte at det er dette jeg skal hjem å gjøre.
Karin gjorde nettopp dette. Men hun stoppet ikke med 200. Hun begynte tidlig å registrere dem hun bad for, så hun kunne se når hun nådde 200. Hun har nå over 1 500 på listen sin. Hun har sett mirakuløse helbredelser, som da en lungesyk mann fikk nye lunger. Han hadde røykt i 30 år, og etter lang tids hosting tok han et røntgenbilde. Det ble konstatert skygger på lungene hans. Han ble bedt om å komme tilbake to uker senere for nye bilder.
– I mellomtiden fikk jeg lov til å be for ham. Jeg ble så frimodig og ba om at Gud ville sende en engel til reservedelslageret etter perfekte, nye lunger til mannen. Da mannen tok nye bilder, utbrøt legen forundret: «Jeg forstår ingenting. De lungene vi har tatt bilder av i dag, har aldri sett sigarettrøyk».
Dette er bare en av de mange helbredelser Karin har fått oppleve gjennom sin bønn for syke.
– Jeg vet at det ikke er jeg som helbreder, men Jesus. Men jeg kjenner min identitet i ham, og jeg står fast på løftene som står i Guds ord. Når jeg ber for mennesker, så bønnfaller jeg ikke Gud om å helbrede personen for meg, for det kan være leit for den som blir bedt for. Jeg snakker til sykdommen og forteller den hvor stor min Gud er. Og så ber jeg i Jesu navn. For det er så stor kraft i Jesu navn.
Men ikke alle blir helbredet. Hvorfor er det slik?
– Jeg har tenkt mye på dette, sier Karin. – Og jeg er kommet til den konklusjonen at jeg ikke vet. Jeg oppmuntrer gjerne mennesker til å gå til forbønn igjen hvis det ikke skjer noe. Men jeg ønsker ikke å gi noen skyldfølelse for at de ikke blir helbredet.

Gatekirka i Danmark

Å gå på vannet
For tre år siden begynte Karin å be bønnen: «La meg få gjøre en forskjell i noens liv i dag». Hver fredag møter hun mennesker ute på byen og får dele Guds kjærlighet med dem. Hun er ofte ute og ber for syke, og på de dagene hun bare er hjemme, er det ofte mennesker som ringer henne fordi de har behov for håp eller trøst. Karin ba en modig bønn og får daglig se fruktene av denne bønnen.
– Gud elsker å bruke oss til å spre den kjærligheten han er. Vi må tørre å gå ut av båten, ut på vannet og holde fokus på Jesus.

Gi en gave