Spoiler alert: He is back!!! Graven er tom!

Vi har jo lest boka. Vi vet hvordan påskefortellingen ender. Vi vet at vi skal feire Jesu oppstandelse. Ikke bare markere dødsdagen for en historisk person. Vi skal feire at Han vant over døden. Men hva med de som var der? Hvordan opplevde de det?

Disiplene visste det på en måte. Jesus hadde jo tatt dem til side flere ganger for å fortelle hva som skulle skje: at han skulle bli pisket og slått, bli drept, og på den tredje dagen stå opp igjen. Disiplene hadde hørt det, men ikke forstått. De ikke kunne ta det inn. Det Jesus sa, gjorde dem forvirret og redd. De vågde ikke en gang å spørre hva han mente.

Da Jesus holdt sitt siste måltid sammen med dem, da de gikk sammen med Ham til Getsemane, da han ble tatt til fange, og da de stod på avstand og så på den grusomme måten Jesus døde på … da visste de likevel ikke at Han kom til stå opp igjen.

Etter hans død var de var samlet i sorgen. Det må ha vært ganske mange andre følelser i sving også i det rommet.

Skuffelse – de trodde jo Jesus skulle styrte romerne. Ta over makten. Sånn gikk det ikke.

Skuffelse og sinne over Judas og de valg han hadde tatt. Sinne over de religiøse og de romerske lederne som tok livet av Jesus.

Sjokk over brutaliteten. Kanskje også sjokk over at Jesus ikke kjempet imot?

Skyldfølelse og selvfordømmelse – de hadde alle sviktet. Alle sprang derfra. De hadde ikke klart – heller ikke prøvd så hardt – å beskytte Jesus. Peter hadde det kanskje verst. Han visste at han hadde sviktet så grundig. Han vågde ikke å stå opp for Mesteren. Jesus hadde forutsagt at Peter kom til å fornekte ham. Jesus visste det! Peter hadde sagt at han var villig til å gå i døden med Jesus. Ja, særlig! Nå satt han her, uten sin beste venn, og uten å kunne si til Jesus hvor lei seg han var for at han sviktet.

Og de kjente alle på en ufattelig sorg. Han som hadde vært hele deres liv de siste årene, var brått og brutalt tatt fra dem. De hadde satset alt på Ham. Hadde ingen plan B. Hver av dem satt med sine minner om hva Jesus hadde vært for dem og for så mange andre. Jo, de hadde hverandre i sorgen, men hva nå? Skulle de gå tilbake til sine gamle liv? Fantes det noe etter Jesus?

Påskedag skjer det noe helt nytt. Vi vet det, for vi har lest boka. Men for dem var det enda ikke kjent. Den mørke natten lyser opp i soloppgangens mirakel denne tidlige morgenen. Jordskjelvet ryster dem uten at de vet hva som skjer. Påskedagsmirakelet er enda ikke gått opp for dem.

Kvinnene får være de første budbringerne, men de blir ikke trodd. Budskapet er altfor utrolig. Men de får alle møte Jesus, den oppstandne. De får se sårene etter korsfestelsen. De får se Ham, ta på sårene Hans, snakke med Ham, og være sammen med Ham.

Andre kunne si hva som helst om det som hadde skjedd. De visste at det var sant. Det som er hele grunnen til at troen har sprengkraft også så langt fram i historien som til vår tid. Som fortsatt har sprengkraft, for den samme kraft som reiste Jesus opp fra de døde bor i oss som tror. Jesus seiret over døden!

Jeg ber om at påskefortellingen skal treffe hjertet ditt og mitt i år igjen. Bli ny, bli mer personlig. Det Jesus gjorde i sin død og oppstandelse, det gjelder hver og en av oss. Han lever!

Velsignet påske!

– Ingfrid Mundal, Bodø 21/03-24

Foto: Mette Vestberg Sørensen

Andre kunne si hva som helst om det som hadde skjedd. De visste at det var sant