Gud la sin dyrebare skatt ned i disse to sine hender. Ikke var de rike, og ikke var de vel etablert. De hadde ikke engang lært seg å leve sammen, før de plutselig skulle bli foreldre. Hun til det barnet som var plantet i henne av Gud, han til det som ikke var hans eget.

Det skjer kanskje oftere enn vi er klar over: Gud svarer på bønn, og så skjønner vi ikke hva som skjer. Kanskje vi til og med går glipp av det. Vi har noen bilder i hodet av hvordan Han skal svare, og så kommer Han på helt andre måter og vi lurer på hva som skjer nå. Kjenner du det igjen?

Jeg stod langt inne i ripsbuskene på Kjerringøy utenfor Bodø. Alene med Gud, med nydelig utsikt ut mot havet, i strålende solskinn, en nydelig sommerdag i august. Med en forventning om at nå skulle Gud snakke til meg. Bestillingen var klar: jeg ønsket noen tanker for høsten, og momenter til talen jeg skulle forberede til søndagen.

«Takk for at du sier dette!»
Ordene kom fra en jeg møtte på butikken. Jeg kom rett fra Bønnemøte i kirka mi, og var nok litt ekstra inspirert denne kvelden. Ordene hans var en respons på noe jeg sa. Jeg kunne se at noe våknet til live i øynene hans.