Jeg stod langt inne i ripsbuskene på Kjerringøy utenfor Bodø. Alene med Gud, med nydelig utsikt ut mot havet, i strålende solskinn, en nydelig sommerdag i august. Med en forventning om at nå skulle Gud snakke til meg. Bestillingen var klar: jeg ønsket noen tanker for høsten, og momenter til talen jeg skulle forberede til søndagen.

«Takk for at du sier dette!»
Ordene kom fra en jeg møtte på butikken. Jeg kom rett fra Bønnemøte i kirka mi, og var nok litt ekstra inspirert denne kvelden. Ordene hans var en respons på noe jeg sa. Jeg kunne se at noe våknet til live i øynene hans.

I Bibelen står det mye om ørken og tørre land. Mon tro hva som ville skje med oss gjennom en sommerferie, om vi ikke sørger for den daglige relasjonen til vår Pappa Gud, til Jesus vår Frelser og venn?

Nå har vi nettopp startet perioden med midnattssol i nord. Her i Bodø varer den ca 6 uker. I denne perioden går sola aldri ned. Hun er å se hele døgnet, og hun har noen vakre farger med seg enkelte kvelder. Hun kan gjemme seg litt bak noen fjell, men om du har åpent hav mot vest foran deg, ser du den hele natta. Det er vanskelig å gå og legge seg da!

Visste du at Kristi himmelfartsdag ble feiret lenge før de begynte å feire Jesu fødsel? Denne dagen ble sett på som et viktig vendepunkt i fortellingen om Jesus som Guds Sønn.

Jeg fikk en tekstmelding sent en lørdagskveld nylig. Det var fra min husvert. Et bilde av det ene dekket mitt som var ganske flatt, og en tekst: «Jeg tror du har punktert på høyre framdekk. Det er lite luft.»

Spoiler alert: He is back!!! Graven er tom!

Det var ikke like lett å være Jesus lenger, og møte enkeltpersoner slik han egentlig ville. Ikke når overskriftene ble så store. «Alle» ville ha med ham å gjøre. Han ble enda mer avhengig av å trekke seg tilbake for å be.