Sist sommer kjørte jeg på bilferie til familien på Vestlandet. Jeg har gjort det før, men det var noen år siden sist. Nå hadde jeg lyst å gjøre det igjen. Jeg planla turen med overnattinger og opplevelser, og gledet meg til kjøreturen i ukesvis! Turen gikk fint på alle måter, helt til jeg nærmet meg Trondheim. Da kjente jeg at pulsen økte i takt med trafikken.

Gud la sin dyrebare skatt ned i disse to sine hender. Ikke var de rike, og ikke var de vel etablert. De hadde ikke engang lært seg å leve sammen, før de plutselig skulle bli foreldre. Hun til det barnet som var plantet i henne av Gud, han til det som ikke var hans eget.

Det skjer kanskje oftere enn vi er klar over: Gud svarer på bønn, og så skjønner vi ikke hva som skjer. Kanskje vi til og med går glipp av det. Vi har noen bilder i hodet av hvordan Han skal svare, og så kommer Han på helt andre måter og vi lurer på hva som skjer nå. Kjenner du det igjen?

Jeg stod langt inne i ripsbuskene på Kjerringøy utenfor Bodø. Alene med Gud, med nydelig utsikt ut mot havet, i strålende solskinn, en nydelig sommerdag i august. Med en forventning om at nå skulle Gud snakke til meg. Bestillingen var klar: jeg ønsket noen tanker for høsten, og momenter til talen jeg skulle forberede til søndagen.