Ragnhild hadde på seg den fine kjolen, og var stolt av permanenten hun hadde
fått før mange av de andre jentene. Hun følte seg så fin. Hun var 12 år. Det var juli,
og hun hadde akkurat kommet hjem etter tre år i Bangladesh. Foreldrene hadde vært misjonærer der, og det hadde vært tre lykkelige år for henne og søsteren.

Nå ventet skolestart med den gamle klassen hennes om noen dager. Ragnhild gledet seg. Så kom kommentaren. Uventet og skarpt: «Har du skjelettsyken eller..».
Ragnhild følte seg ikke fin lenger. Gleden og selvsikkerheten forsvant.
Kommentaren ble begynnelsen på år med mobbing.

Ragnhild sitter hjemme i sofaen sin og forteller med stø stemme. Hun er en av Norges mest profilerte lovsangere sammen med mannen sin, Arvid Pettersen. Hun har opplevd mye i livet sitt. Og hun vil gjerne snakke om tilgivelse.

Alvorlig mobbing

Skolestarten ble ikke som hun hadde trodd og håpet. De tidligere klassekameratene hennes var ikke trygge venner lenger. De representerte en skummel usikkerhet. Hvem sier noe i dag, hvem himler med øynene og ler først, hvem gir buksevann eller gjør noe annet vondt, som å stenge henne inne på guttedoen. Klassekameratene fant mye å mobbe Ragnhild for. Ragnhild begynte å spise masse for å legge på seg, og da ble det og feil. Hun hadde ikke de rette klærne. Hun hadde ikke fulgt den utviklingen de andre hadde hatt mens hun var i Bangladesh. Ragnhild ble utsatt for grov psykisk og fysisk mobbing i flere år. Hun ble utsatt for en alvorlig voldsepisode: Det var endelig kommet snø, og Ragnhild var så glad. Hun hadde ikke sett snø på tre år. Da de andre begynte å leke i snøen ble hun med. Plutselig lå hun på bakken og mange sparket henne og stakk henne med en pinne. Resten sto og heiet på dem. En av guttene sparket henne rett i nakken. Ragnhild var mørbanket med mange blåmerker, og hun hadde fått en whiplash skade i nakken som hun i dag sliter mye med.
-Det er den psykiske mobbingen som har satt flest spor. Den fysiske var veldig vond der og da, men den psykiske har gitt de største sårene. Det var så vondt å alltid være utestengt. Jeg ble aldri invitert i bursdager, jeg ble alltid valgt sist. Jeg gjemte meg i buskene i friminuttene, eller løp hjem til mamma.

Tilgivelse og sår

Ragnhild har sår. Sår som hun jobber med nå. Men tilgivelse, kan man snakke om det i slike alvorlige saker? Ragnhild kan.
– Jeg har tilgitt de som mobbet meg, sier hun med stø stemme. – Det var ikke vanskelig. Jeg er ikke sint på dem. Jeg syntes synd på noen av dem. Det er jo ofte en grunn til at barn blir mobbere. 10 år etter at Ragnhild gikk ut av ungdomskolen var det en gjenforening med alle jentene i klassen. Det ble en spesiell kveld. Alle hadde med seg lapper de hadde skrevet i skoletiden. Etter hvert var det flere som ikke ville lese opp sine lapper. For det som sto der var ikke pent. Det var om Ragnhild. Kvelden endte med at de sammen brant alle lappene. I løpet av kvelden ba jentene som hadde mobbet Ragnhild om tilgivelse. -Det at det ikke har vært vanskelig for meg å tilgi, henger nok sammen med personlighetstype, og med foreldrene mine, som alltid har satt tilgivelse høyt.
For tre år siden møtte Ragnhild veggen. Hun hadde full jobb, var nygift og hadde gått inn i lovsangtjeneste. Hun var utbrent og deprimert. – Jeg måtte slutte å jobbe, og orket veldig lite. Depresjonen er mildere nå, det hjelper å få satt ord på ting, men jeg må fortsatt hvile hver dag. Det vil si, sove, smiler Ragnhild. Hun strever også med ettervirkninger etter whiplash skaden i nakken. Hun har kroniske hodesmerter. – Det er ett spørsmål jeg har stilt meg selv de siste årene: hvorfor er jeg fortsatt i denne gjørma når jeg har tilgitt? Hun svarer selv på spørsmålet sitt: – Selv om en har tilgitt, så må en gå til bunns, rense sårene. Sårene vil etter hvert bli arr som ikke forsvinner. Men arr kan bli pene. Sårene mine er ikke legt enda, men jeg er i prosess. Det er viktig å ha noen å prate med i slike prosesser. Noen som er utdannet eller har god erfaring. Jeg ser fortsatt meg selv som den lille, stygge andungen enda andre ikke gjør det lenger. Jeg må lære å se meg som jeg er. Jeg må bli kjent med meg selv.

-Jeg har prøvd meg litt i jobb, men da fikk jeg angstanfall, forteller Ragnhild ærlig. Men i tjenesten, når jeg lovsynger, da er jeg ikke redd eller usikker. Jeg håper å komme i jobb igjen, men sårene er ikke legt enda. Men i tjenesten føler jeg meg helt frisk. Det er ikke hvilken som helst tjeneste Ragnhild snakker om: – jeg har ca 120-130 oppdrag i året, mest sammen med Arvid, men også alene, i 5-6 forskjellige land og Norge. I 2014 kom debutplaten, «Stor er din trofasthet», som jeg ga ut sammen med Arvid. Den har allerede solgt i 3500 eksemplarer. Jeg har koret på to av Arvid sine album, og korer også for andre artister i studio. Ragnhild synger og hviler og stråler. Og jobber med vonde, dype sår.

Tilgivelse i hverdagen

Ragnhild vokste opp i et hjem der tilgivelse var en del av hverdagen. – Slik vil jeg også leve, sier Ragnhild. – I en familie er det ulike synspunkter på ting og ulike utfordringer. Jeg hadde mattedysleksi. Det hendte det endte med krangling da pappa skulle hjelpe meg med leksene. Noen ganger løp jeg fra mattebøkene i frustrasjon og opp på rommet mitt og smalt igjen døra. Da kom alltid pappa opp etter en stund. Vi pratet sammen. Noen ganger måtte vi be hverandre om tilgivelse. Hvis det var vanskelig, ba vi Gud om hjelp, forteller Ragnhild. – Mamma og pappa var opptatt av at de aldri skulle «la solen gå ned over sin vrede». Den innstillingen har jeg arvet. Hvis jeg har kranglet med datteren min, vil jeg skvære opp. Slik vi gjorde i mitt barndomshjem.
Når jeg spør om Ragnhild noen ganger har måtte tilgi seg selv, svarer hun et uforbeholdent «ja». – Jeg må stadig tilgi meg selv for de tankene jeg har om meg selv. For at jeg ikke ser meg selv som bra. For alt det vonde jeg tenker når jeg ser meg selv i speilet noen dager, og alt jeg ønsker å forandre.

Jesus snakker mye om tilgivelse i bibelen. Jeg lurer på om
Ragnhild har noen tanker om dette. Svaret kommer ettertenksomt, og med pauser innimellom. – Vi lever i en verden der vi må løfte opp det gode. Å tilgi er ikke alltid lett. Vi må ikke tilgi bare for å tilgi. Det må komme fra hjertet. Vi må kjenne på en fred, at det er godt å tilgi. Hvis ikke vi klarer det, må vi finne noen å prate med som kan hjelpe oss.