Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» Josva 1, 9

Jeg modig? Og sterk? Jeg kan være med på at Gud er med overalt jeg er. Men at jeg skal kunne kalle meg modig og sterk?

Det var ei som sa til meg for ei stund siden at jeg var modig. Det er ikke et ord jeg har brukt til å beskrive meg selv. Men jeg har tenkt på det siden hun sa det.

Hun sa det i en setting av samtale og forbønn. Jeg hadde delt noe med henne. Noe jeg ikke hadde satt ord på tidligere. Det kostet å gjøre det. Og det var tøft å bearbeide det jeg fortalte henne. Men det gjorde godt å bli bedt for inn i det. Det gjør som regel det. Og det var etter bønnen hun sa at hun syntes jeg var modig.

Jeg måtte smake litt på det ordet. Modig.

Jeg har aldri vært spesielt modig. Ikke fysisk i alle fall. Jeg var aldri den som hoppa høyt oppe fra kaia ned i det iskalde vannet i fjorden der jeg vokste opp. Jeg har eldre søsken som var tøffere der.

Jeg har aldri vært tøff på klatring i trær eller på fart og spenning. Aldri hatt et ønske om verken strikkhopp eller fallskjerm. Jeg ble alltid livredd når noen fortalte spøkelseshistorier. Og jeg var skikkelig mørkredd som barn. Det siste vokste jeg etter hvert av meg, men det var ganske ille i mange år. Jeg har egentlig vært redd for ganske mye. Så ordet modig har jeg ikke brukt om meg selv, nei.

Men er det egentlig dette som er å være modig? Når Gud ber oss være modig og sterk, er det dette han mener da? Handler det ikke mer om å stole på Hans styrke når vi selv er svake? Å ikke flykte fra det som er vanskelig, men legge livene våre og alt vi bærer på i Hans hender? Er det ikke å våge å gå på de innskytelsene han gir oss – enten det er å oppmuntre naboen eller å flytte til et nytt sted, fordi vi kjenner at Han legger det på våre hjerter? Eller når vi åpner oss for noen og forteller hva vi strever med fordi vi ønsker å leve i lyset? Er det ikke det som er å være modig?

I så fall er jeg modig. I så fall vil jeg også kalle meg sterk.

Av og til med hjertet i halsen. Av og til med skjelvende bein og stemme. Det siste jeg tenker om meg selv da er at jeg er modig. Men jeg velger å gjøre ting fordi jeg tror på Han som legger det ned i meg. Han som virker på hjertet mitt så jeg vil ting jeg egentlig ikke tør. Men så tør jeg likevel. Fordi Han gjør meg modig. Fordi Han er med meg overalt hvor jeg går.

– Ingfrid Mundal, Bodø 19/02-24

I så fall er jeg modig. Av og til med hjertet i halsen. Av og til med skjelvende bein og stemme.