Jeg stod langt inne i ripsbuskene på Kjerringøy utenfor Bodø. Alene med Gud, med nydelig utsikt ut mot havet, i strålende solskinn, en nydelig sommerdag i august. Med en forventning om at nå skulle Gud snakke til meg. Bestillingen var klar: jeg ønsket noen tanker for høsten, og momenter til talen jeg skulle forberede til søndagen.
Jeg skulle vært her sammen med ei venninne – vår årlige bærtur til venners sommerhus. Da hun ikke hadde anledning i år, valgte jeg å dra alene. Alenetid med Gud – forventningene var store!
I stedet virket det som Han ikke hadde noe å si. Frustrasjonen min vokste. Her hadde Han min fulle oppmerksomhet (eller i alle fall nesten, jeg klarer ikke 100 %), og så benyttet Han seg ikke av den. Når skulle Han DA tale?
Men så kom jeg på at også stillhet er bønn. Å bare være sammen. Å kjenne at Han er nær. At det ikke alltid er behov for ord. Verken fra Han eller meg. Da fant jeg roen i stillheten.
1 Kongebok 19 forteller om Elia som trengte et møte med Gud. Han hadde hatt sin dag i rampelyset på Karmel. Da Gud viste med ild fra himmelen at han er større enn alle andre guder. Etter det flyktet Elia, for han visste at de ville drepe ham. Så ber han om et møte med Gud, og Gud møter ham. Ikke i jordskjelvet, ikke i stormen, og ikke i ilden. Men i den skjøre stillheten.
Jeg er neppe den eneste som har lagt inn bestilling hos Gud. Som om Han var en automat hvor vi velger hva vi vil ha og trykker på en knapp. Vi er kanskje litt morsomme sånn, vi mennesker. Han vil møte oss, men ofte på helt andre måter enn vi ser for oss. Og i mangel på stillhet lager vi våre egne forestillinger om hvordan Han skal komme. Men når vi lar Gud være Gud, blir vi stadig overrasket.
Gud er alltid nær. Men det er ikke nødvendigvis i all støyen vi er omgitt av, at vi erfarer Hans nærvær mest. Eller i støyen som samler seg opp på innsiden – bekymringer, frykt og tankekjør. Selv om Han også møter oss der.
For min del ble denne dagen en nydelig dag og en god påminnelse. Og neste dag, da jeg satte meg for å forberede talen til søndag, kom tankene på rad og rekke. Kanskje det var et resultat av at jeg fikk stilnet min indre støy og møte Gud i stillheten?
– Ingfrid Mundal, Bodø 25/9-24
Foto: Ingfrid Mundal
Siste kommentarer