For fire år siden visste ikke Kristina Mathiesen at hun kunne male, men de siste årene har Gud vist henne veien inn i malekunsten. Gud har møtt henne på dypet og utrustet henne til en profetisk tjeneste med kunsten som døråpner.
Jeg møter Kristina hjemme i Kristiansand. Der har hun atelieret sitt nede i kjelleren, med egen inngang. Lyset strømmer inn av vinduene, hundene ligger under bordet og sover, og rommet er fullt av malingstuber, maleskrin, pensler, maleverktøy, notatbøker, inspirasjonsbøker, fargeprøver, lerreter og malerier. Her har hun staffeli, en antikk presse til trykk, og flere malestasjoner. I hjørnet står godstolen og gyngestolen til bibellesning, hvile og bønn. Rommet bærer preg av en stadig pågående kreativ prosess. Stua oppe har blitt til et galleri, med store originalmalerier på veggene. Kunsten preger livet, på en god måte.
Kristina forteller ivrig, inderlig og av og til nesten hviskende om overflatetrykk, dyptrykk, bladmetall og konseptet bønnevinduer.
– Jeg maler en bitteliten original, skriver en bønn til hvert bilde, syr en uperfekt lomme, og legger maleriet og bønnen oppi lommen. Man kan beholde det selv, eller gi det i gave, slik at bønnen kommer fysisk inn i huset til folk.
Kristina viser fram et lite oljemaleri av en robåt på rolig vann. Det handler om stilletid sammen med Gud, som veldig mange lengter etter. Dette heter bare «Ro».
– Jeg har hatt noen år i isolasjon, så jeg har fått den roen. I 2018 gikk jeg på en smell, og jeg har vært ufør siden februar i fjor. Det har vært vanskelig å gå ut. Jeg ville egentlig bare være hjemme og male, pleie huset, ektemannen og barna, som nå er 15 og 18 år. Utmattelsen har jeg hatt siden jeg var barn, men jeg har stått på, og har hatt mange smeller. Nå tenker jeg at Gud hadde andre planer for meg.
I 2015 fikk Kristina en profetisk hilsen, som sa henne noe om Guds plan. Rett før hadde hun vært på leit etter hva framtiden skulle inneholde. Etter en periode på kontoret på Mercy Ships måtte hun bytte jobb, men ville egentlig ikke tilbake til hjelpepleieryrket. Etter å ha vært i bønn om dette, opplevde hun at Gud ga henne tilbake kjærligheten til yrket.
– I løpet av ett døgn var jeg fullstendig forelsket i hjelpepleieryrket, ringte rundt til sykehjem og begynte i ny jobb uka etter. Jeg kunne lett gå inn til pasienter som andre vegret seg for å gå inn til, bare takket Jesus og var takknemlig. Det var godt å være litt i bevegelse, for hvis jeg satt på kontor, sovnet jeg lett.
Kristina hadde da hatt King of Kings Art i hjertet i et halvt år, men hadde ikke turt å si det til noen.
– Jeg var så flau over at jeg kanskje skulle lage noe som noen kunne like. Etter noen måneder hvisket jeg det til kjæresten min, Ari, og da sa han: «Kristina, det er en fantastisk idé! Jeg tror dette er fra Gud». Da snakket jeg ikke om malerier, for jeg visste ikke at jeg kunne male, men om leire, smykker og ulike ting.
Det var på dette tidspunktet Kristina fikk en profetisk hilsen fra Aris afrikanske venn: «Si til kjæresten din at hun ikke må bli for glad i sin nye jobb, for den kreative businessen skal gå over grenser hun ikke kjenner til. Get ready.»
– Det var så viktig for meg å få den hilsenen, men jeg tok likevel ikke hintene. Jeg ble for glad i min nye jobb. Samtidig ble jeg så sliten at jeg begynte å gråte etter jobben og orket ingenting. Da en nattevaktstilling ble ledig, tenkte jeg at det var mye roligere, og byttet jobb. Jeg bare strakk strikken mer og mer, og holdt ut til jeg til slutt ikke klarte å reise meg fra stolen. Da gikk jeg skikkelig langt ned.
På kvinnekonferansen i 2019 var det et seminar som het «Profetisk kunst». Kristina var sykmeldt og ikke i form, men dro likevel.
– Jeg ville så gjerne ha med meg det seminaret. Fortsatt visste jeg ikke at jeg kunne male, men jeg kjente en iver etter hva jeg skulle gjøre for Gud. Det var imidlertid så fullt der at jeg fikk klaustrofobi og panikk. Jeg ba desperat til Gud at jeg ville vekk derfra, men tok opp skisseboka mi og skriblet en pensel. Da hørte jeg at Gud sa til meg: «Kristina Mathiesen, vil du være min pensel?» Og da var jeg ikke i rommet lenger, bare sammen med Gud. Jeg visste ikke at han mente det bokstavelig, jeg trodde det bare var et bilde på kreativitet, men sa glad: «Ja, Gud! Jeg vil være din pensel!».
Etter seminaret kom det et forferdelig skyll av grusomme tanker over Kristina. Hun bare gråt, og tenkte at dette ikke ville gå. Hun frøs til is, klarte verken å gå fram eller tilbake, og ba: «Gud, send noen». Da kom det noen damer som så at hun hadde det vanskelig og gjerne ville be for henne.
– Utmattelsen var intens. Da de ba for meg, ble jeg kjempekvalm, så hostet jeg, og da var det noe som slapp. De grusomme tankene var borte, og jeg følte meg normal igjen. Da jeg var tilbake igjen i møtesalen, takket jeg Gud for det han hadde gitt meg og ba, litt flau: «Gud, du vet King of Kings Art, når du mener at det er klart og ferdig, kan vi ha premieren her på kvinnekonferansen?» Konferansen het «HÅP», og ga meg håp, smiler Kristina.
Og det var akkurat slik det skulle bli, selv om det tok enda litt tid. Kristina tenkte på det, drømte om det, laget bønnehjerter, kors og lekte seg litt med maling. Hun så tegne- og malevideoer med ulike kunstteknikker og fikk lyst til å lage bønnebøker.
– Jeg bestilte mange forskjellige ting som er her i atelieret mitt nå, som jeg skulle få bruk for i min nye tilværelse som kunstner. I starten holdt jeg fast i bibelverset om at vi ikke skal forakte «den ringe begynnelse» (Sak 4,10).
Et troende par hadde spurt henne om hun kunne lage noe til datteren deres, og det lå i bakhodet. Hun malte først noe helt abstrakt, lekte seg med noen farger, og fikk så et budskap om å male Jesus.
– Det ble på nivå med Kristina 10 år, og jeg var for flau til å gi det bort. Ei venninne som er utdannet innen kunst, så at jeg holdt på å øve. Jeg sa til henne at jeg skulle ønske jeg hadde talent. «Jeg vet ikke hvem som skal male de bildene jeg ser, jeg skulle ønske jeg fant den rette personen», sa jeg. Men hun sa til meg: «Det er bare tull det med talent. Det er bare å øve på form, farge og valør, så kan du bli så god du bare vil.» Dette traff meg sterkt: «Du kan velge».
Da begynte Kristina å øve for alvor. Hun tegnet datteren til paret som hadde ønsket seg et bilde, og de fikk etter flere år kunsten fra både før og etter øvingen.
– Underveis sa Gud til meg: «Kristina, det står ikke på dine prestasjoner». Og det ble kjempesterkt. Jeg måtte bare akseptere det og bøye meg. Det var helt sant, men jeg sa: «Men Gud, jeg har lyst til å bli så god jeg bare kan! For jeg har tid til å velge det, og da vil jeg ære deg med det.» For meg var det et løfte som jeg ga til Jesus, til PappaGud.
I 2020 ble Kristina spurt om å være kreativ leder på et kurs i menigheten som het «Et liv med Han».
– Jeg hadde fått styrkens og verdighetens klær av Gud, men det kjentes som om jeg gikk med en for stor kåpe som ikke passet meg. Jeg trodde de andre spurte meg med i ren sympati. Det andre året av kurset valgte jeg likevel å spørre Gud: «Nå har jeg sett så mange videoer med kunnskap og teknikker, så kanskje jeg skulle prøve store bilder?» Da ga Gud meg en visshet om at jeg skulle male til det første temaet. Jeg ventet til jeg fikk noe av Gud, men de tre siste dagene før kurset gikk kosten nesten i ett. En time før kurset begynte, var maleriet ferdig.
Kristina var så flau. Det var stort at maleriet ble ferdig, og stort å få dele budskapet på kurset, men hun kjente seg så liten, samtidig som hun kjente seg glad, høyt oppe og visste at Jesus var full av kjærlighet til henne.
– Det året malte jeg et bilde til hvert av de fem temaene på kurset. Det var en hard fødsel, for jeg hadde ingen annen mentor enn Gud. Men han guidet meg. Jeg kjente på forventningspress og tidspress, men Gud viste meg at uansett hvor dårlig tid jeg har, uansett hvor vanskelig eller umulig det ser ut, kan jeg vite at han kommer på tiden. Han sier til meg: «Hvis du bare kan sette deg tilbake i båten, så kommer jeg.»
Kristina øvde og øvde, malte og malte, og ble ledet videre. På kvinnekonferansen «Oppreist» i oktober 2022, ble den flaue bønnen fra «Håp»-konferansen i 2019 til virkelighet, for der var Kristina en av seks kunstnere som hadde utstilling.
– Jeg hadde aldri trykt bildene mine tidligere, men da gjorde jeg det. Jeg hadde heller ikke malt store bilder hvis jeg ikke hadde malt dem til menigheten. Gud la dette foran meg, og ga meg mål å jobbe mot. Jesus har hatt en plan hele veien. På konferansen «Oppreist» spurte Gud meg: «Hvordan sitter styrkens og verdighetens klær nå?» Og da måtte jeg svare: «Jo, de sitter helt perfekt. Jeg ser at du har sydd dem til meg, til min personlighet og min kropp. Det er akkurat slik det skal være.» Gud ledet meg fra håp i 2019 til å stå oppreist i 2022. Nå kjenner jeg at dette er min greie, sier Kristina og smiler.
Kristina opplever at hun er midt i en prosess av nye steg der Gud viser vei. I høst opplevde hun å bli helbredet.
– Jeg hadde prøvd å faste, gå tur på fjellet og gjøre mange ting, men da så jeg ikke gavene Gud hadde satt rett foran meg. Jeg var på et møte med Amy Kemp i september 2023, der hun sa: «Det er allerede gitt dere. Dere har Jesus på innsiden, og kraften til helbredelse ligger i dere. Dere skal ikke gjøre noe». Da ble jeg så fylt med kjærlighet og gledet meg til å gå hjem og praktisere det, holde munn, sitte i gyngestolen, la det synke inn og ta imot. Og slik ble det, forteller hun.
Muskelsvakheten var helt borte dagen etter, og Kristina var mer våken.
– Det var som om jeg hadde sittet i tåke, og at Gud hadde tatt den vekk. Jeg kjente en overveldende takknemlighet og en barnslig iver.
Nå er Kristina opptatt av hvordan hun snakker til seg selv, og finner naturlige forklaringer på at hun er trøtt.
– Men jeg er naturlig en som springer, så jeg må være klok. Jeg øver opp en muskel på et normalt liv, og må noen ganger si nei til noe av hensyn til meg selv.
På nyåret kjente Kristina at Jesus var ferdig med den store grovjobben med å fikse, tette igjen og gjenopprette henne. Jesus har vist igjen og igjen at hun kan ha tillit til ham.
– Han har gitt meg en nærere relasjon med ham, der jeg kjenner en dypere kjærlighet. Gud har bygd meg opp på innsiden for å gjøre meg klar til det han sender meg ut til. Mye av det jeg maler er inn i menneskers liv, og da ønsker Gud at jeg skal ha fokus kun på det han vil gi til andre gjennom mine malerier. Det kan være en bekreftelse, en oppmuntring, formaning eller trøst. Gud vet akkurat hva vi trenger, og jeg vil gjerne være en tjener for Gud og dele det han gir meg.
«Gud har bygd meg opp på innsiden for å gjøre meg klar til det han sender meg ut til.»
Tekst og foto: Grace S. Torsøe Johansen
Siste kommentarer