Har du noen gang bedt om noe og øyeblikkelig angret? Ønsket å trekke tilbake dine egne ord? Endre ordlyden, kanskje, når du fikk tenkt deg litt om? At ordene ble litt for store, bønna ble plutselig litt skummel, for hva om Gud tar deg på ordet?
Kanskje det var det Peter gjorde. Impulsive Peter, som snakket før han tenkte: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet». Hadde han et øyeblikks anger da Jesus sa «Kom»? Nølte han litt da han så bølgene? Da han klatret over ripa?
Tenk at Peter gikk på vannet! Tenk at han faktisk gjorde det! At Jesus – ja, det forstår vi jo. Men at et vanlig menneske ... Det er jo umulig å gå på vannet!
Den eneste grunnen til at han kunne, var at han så på Jesus. Han festet blikket i Jesu øyne. Med en gang han så rundt seg, så på stormen og bølgene, var han ferdig. «Herre, berg meg!» Ja, Jesus rakte ham hånden og dro ham opp igjen.
Jesus hadde uansett ikke latt Peter drukne, men Peter hadde det best i sin vandring på vannet, da han så på Jesus. Det var da han mistet Jesu blikk at han ble redd. Så lenge han så på Jesus – kunne mirakelet skje!
Jesus ønsker å bevare oss i denne verden. Og vi har det best når vi klarer å feste blikket på Ham. Da trenger vi ikke frykte. Da kan vi erfare vi en fred midt i det vi opplever av stormer. Da kan store ting skje!
Hebr 12: 2
... med blikket festet på Ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.
Vi trenger å feste blikket på Jesus. Det er ikke alltid så lett, i en hverdag full av travelhet, med både ytre og indre støy. Men vi vil ha det bedre i vår vandring, i vår hverdag, når vi klarer å feste blikket på Ham, Han som er troens opphavsmann og fullender.
Ingfrid Mundal
20. oktober 2025
Photo: Gilley Aguilar on Unsplash
