Kjerringøy gamle handelssted ligger vakkert til ut mot havet omtrent 4 mil nord for Bodø. Handelsstedet hadde sin storhetstid rundt 1850 – 1900. Da var det Anna Elisabeth og Erasmus Benedicter Zahl som regjerte her. De hvitmalte husene vitner om stor velstand. Men samtidig: hvitmaling var dyrt. Den andre siden av huset, der de fattige fikk lov å oppholde seg, hadde vanlig, billig oransje farge. Også på den tiden var de opptatt av å vise fram en fasade.
På Kjerringøy var de fleste fiskerbønder. De drev en liten gård, nok til å forsørge seg og familien med det de trengte, og hver vinter dro de til Lofoten på fiske. En liten funfact: For tre måneders jobb i Lofoten, trengte de 42 kg flatbrød pr person. Det er mye flatbrød! I alle fall om de da hadde et par sønner som også skulle være med!
Ofte var de fattige, og klarte ikke å få alt til å gå rundt. Da kom de på kontoret til Zahl for å be om lån. Og Zahl visste at når de kom hjem fra Lofotfiske, hadde de tjent nok til å betale tilbake. Så han ga villig lån.
Men: ikke alle kom tilbake. Mange døde av sykdom, og mange båter sank. Enkene satt igjen med lån de ikke kunne betale.
Regnskapsbøkene til Zahl er tatt vare på, sirlig skrevet opp hvert eneste lån. Og bøkene viser at når fiskere ikke kom hjem, tok han boka, og satte et kryss over gjelden. Så skrev han: «Død. Intet at faa». Han visste at på grunn av den døde, kunne ikke de som satt igjen gjøre opp for seg. Så han slettet hele gjelden!
For meg ble dette et bilde på Guds nåde. Vi klarer ikke å leve slik Gud ønsket at vi skulle leve. Og klarer ikke gjøre opp for oss. Men da Jesus døde og stod opp igjen, satte Gud et kryss over hele gjelden. Vi er fri!
Zahl ble etter hvert en kristen. Senere tok han fram regnskapsbøkene sine, og satte kryss over gjelden til de fattige på stedet. Under krysset stod det: «Eftergivet».
Vi lever i Guds nåde! Vi er eftergivet. Det takker jeg for i dag!
Ingfrid Mundal. 6. september 2025
