Kvinner i Nettverk

Nyheter

Fri som en sommerfugl

Her står Wenche Braatlund Larsen og smiler til kamera

Wenche Braatlund Larsen har vært redd for det meste – for Gud, for å fly, for alvorlig sykdom, for at mannen skulle dø, og for brann. Utad levde hun et normalt liv, men angsten preget henne og styrte livet hennes. Det har vært en lang prosess å komme dit hun er i dag, men nå vil hun formidle et håp til andre om at det er mulig å bli fri.

Tekst: Grace S. Torsøe Johansen
Foto: Emeline Gulbrandsen

Idét Wenche (51) setter seg ned foran meg, viser hun meg en tegning. Tegningen viser en sommerfugl som spiller klarinett, og ved siden av står tittelen: «Larven er ingen larve mer».
– Er den ikke vakker? spør hun.
– Det er meg, det er jeg som er den sommerfuglen. Den ble tegnet til meg for noen år siden på en av Kvinner i Nettverks konferanser. Den helgen ble jeg født ut i frihet. Fram til da hadde jeg følt meg liten og tenkt at jeg ikke hadde så mye å komme med. Jeg var redd for hva folk skulle tenke om meg. Men på denne konferansen trådte jeg ut av den trange puppen, reiste meg og ble til en sommerfugl som spilte You raise me up på klarinetten. Jeg ble fri.

Angst og depresjon
Frykt er det siste jeg tenker på når jeg opplever Wenche spille klarinett under lovsang. Hun virker så uredd og tilstedeværende i tilbedelsen gjennom klarinetten. Hun spiller frihet inn i menneskers liv. Men det har ikke alltid vært slik.
Wenche kjente panikkangsten for første gang som 24-åring. Hun hadde hatt et godt år som musikklærer i Berlevåg i Finnmark, og natten før hun skulle fly hjem til Sørlandet, kjente hun en panikk som opplevdes lammende. Hun var fullstendig uforberedt på angsten.
To år etter det første angstanfallet ble Wenche skadet i en bilulykke. Hun fikk whiplash, og livet stoppet opp. Hun hadde studert musikk/instrumentalpedagogikk i fire år ved Østlandets musikkonservatorium, og på dette tidspunktet jobbet hun ved kulturskolen i Åmli i Aust-Agder. Plutselig kunne hun ikke spille eller jobbe mer. Hun hadde mye smerter, og kjevene var ødelagt. Wenche ble deprimert, litt av og på. Tre år etter ulykken ble hun 100 % ufør.
– Det førte meg inn i en identitetskrise. Hvem er Wenche når jeg ikke kan spille? spurte jeg meg selv. Jeg kom heldigvis fram til at det holder å være Wenche, skapt av Gud.

Hun fikk etter hvert tre gutter og levde et normalt småbarnsfamilieliv, men med store smerter og en kropp som trengte at hun tok hensyn. Hun og familien var aktive i både menighetsliv og kulturliv i bygda der de bodde. De var engasjert i samlivskurs, bibelgruppe og familiearbeid, og var en ressurssterk familie. På samme tid opplevde hun stadig mer frykt. Hun var redd for alvorlig sykdom, død, ulykker og brann, og var generelt utrygg. Wenche ble temperamentsfull, og humøret svingte. Frykten preget henne uten at omgivelsene fikk vite så mye. Hun var god til å holde maska utad. Barna ønsket at de skulle reise til Syden, men flyskrekken gjorde at hun snakket bort forslagene deres.

Fikk en levende tro
Samtidig som angsten innimellom plaget henne, gikk hun gjennom en åndelig prosess.
– Jeg var redd for å få forbønn, men Gud sendte mennesker i min vei. Hjemme i stua var det noen venner som ba for meg, og det førte til at jeg turte å begynne å søke forbønn på møter. Da opplevde jeg at troen gikk fra å være død til å bli levende. Jeg kjente liv på innsiden, og jeg begynte å be og søke Gud selv.

I en tid med ny depresjon dro ei venninne henne med på en kvinneweekend i regi av Kvinner i Nettverk. Der var det solid undervisning og dyktige veiledere. I en sjelesorgssamtale opplevde hun å bevege seg ett steg mot indre legedom.
– På dette tidspunktet var jeg usikker, redd, hadde lavt selvbilde og var forsiktig og tilbakeholden i møte med sterke mennesker. Men her opplevde jeg å få verdighet. Jesus viste meg årsaken til problemene mine. Jeg ble klar over noe i mitt eget hjerte som jeg måtte ta tak i. Sannhet og tilgivelse var medisinen. Idét jeg tilga, ble jeg fri, forteller hun.

Dette førte Wenche inn i en nærere relasjon med Jesus.
– Jeg fastet, søkte Gud av hele hjertet, bestemte meg for å følge ham og være lydig. Jeg ga Jesus alt. På denne tiden opplevde jeg å bli helbredet i kjevene mine.

En prosess mot frihet
Wenches vei ut i frihet fra frykten ble samtidig en vei inn i klarinettspilling i Den Hellige Ånds nærvær. På en familieleir spilte Wenche fritt på klarinetten for aller første gang.

– Jeg følte Gud sa at jeg skulle ta med meg klarinetten opp på scenen. Jeg var fortsatt usikker på meg selv og kranglet med Gud, men gikk til slutt opp. De andre musikerne begynte å spille en sang jeg ikke kunne, i en toneart jeg ikke kunne spille. Likevel spilte jeg. Gud ga meg tonene.  I ett år deretter søkte hun Gud. Hun ba om å få høre hans stemme. Hun tenkte på bibelverset «Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.» (Joh. 10,27).

– Jeg hørte ikke Guds stemme og var redd for at jeg ikke var Jesu får. Samtidig var jeg redd for å høre den stemmen, jeg var redd for hva Gud ville si til meg dersom jeg åpnet meg for å høre hans røst. Jeg var redd for Gud.  Dette ble til en troskrise som varte helt til hun satt på et møte og hørte en stille, rolig stemme si: «Jeg har sett deg.» Det var så godt.

Wenche begynte å gjøre det Gud sa til henne, fortsatt med frykt. Hun var fortvilet over at hun ikke ble kvitt frykten, men på en leir fikk hun et budskap om at hun måtte være tålmodig, at Gud har kontroll, og at han jobber i prosess. Vandringen med ham, en stadig dypere kjennskap til ham, ville være en prosess mot friheten.

Og det var slik det ble. Ved flere tilfeller over flere år viste Gud henne bortgjemte sår hun trengte å ta tak i, etter hvert som hun var klar for det. Hun tilga og opplevde ny indre frihet, litt mer for hver sjelesorgssamtale. Hun la fra seg små og store byrder hos Gud. Hun gjorde sin jobb, og Jesus gjorde sin. I tillegg matet hun seg med bibelvers mot frykten, med Guds løfter om frihet. Nå ser ikke Wenche ned på seg selv lenger. I mange år tenkte hun at det var mye ved henne som skulle vært annerledes, men en dag hun sto foran speilet hjemme i gangen, ble hun helbredet for det dårlige selvbildet sitt. I Høysangen 2,10 står det: «Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min vakre, og kom ut!». Disse ordene ble plutselig levende for Wenche. Hun så med ett en vakker kvinne i speilet. Hun så sin verdi som kvinne og at hun var verdt å elske.

Lar seg elske
En dag hørte Wenche seg selv si ja til å lede lovsangen på en konferanse i Nord-Norge. Hun hadde ikke flydd på 16 år, men hadde fått et hjerte for hele Norge, og spesielt Nord-Norge, og dro av gårde i tro på at Gud ville beskytte henne og teamet. Flyturen var vanskelig, med svette, hjertebank og panikk, men hun hadde god støtte ved siden av seg og en vilje til å klare det. Hun måtte lære kroppen sin at det ikke er farlig å fly.
Nå kjenner Wenche seg fri og hel, og hun har en ny trygghet i livet sitt.
– Jeg er ikke lenger redd for at mannen min skal dø når han er syk. Jeg reiser jevnlig på ulike regionalkonferanser i Kvinner i Nettverk, og har også vært på turer med familien min til Syden.

Profetier, syn og ord fra Gud har vært til stor trøst og hjelp for Wenche underveis i prosessen. Nå kjenner hun seg hel og trygg, og derfor tør hun å gjøre det Gud ber henne om. Hun ønsker å reise rundt, spille og kalle frem andre musikere i Norge. Når hun spiller, blir det til velsignelse for andre. Klarinetten er en nøkkel som åpner manges hjerter. Hun kan fortsatt oppleve en redsel eller nervøsitet som er helt naturlig, men nå vet hun hvem hun er i Kristus, og at Jesus elsker henne. Det vet hun i hodet og langt inne i hjertet sitt. For nå lar hun seg elske, og det gjør henne modig. Hun vet at Gud har en plass for henne som bare hun kan fylle. Når hun er lydig, oppmuntrer Jesus henne. Da er det bare å ta imot. For som Gud har hvisket til henne: Han vil hjelpe henne og gi henne det hun trenger der og da. Nå stoler hun på det, derfor tør hun å slippe kontrollen og gå stadig nye steg i tro. Derfor tør hun å fly som en sommerfugl.

 

Kommentarer